onsdag 12. juni 2013

bok: fugler uten vinger av Louis de Bernières

Louis de Bernières trollbandt meg med boka Kaptein Corellis mandolin. Den same spenninga følgte ikkje heilt med fugler uten vinger. Temaet i seg sjølv er spennande nok, men det er meir det at han dreg alt veldig langt ut som øydelegger boka litt. Det er vel lov å synes at seks epilogar er å gjere det litt vel langt? Nokre av dei kunne eg nok vore forutan, og dei kunne vel kanskje erstatta andre kapittel tidlegare i boka, som berre var overflødige? Likevel, langdrygt eller ikkje, ingenting kan få meg til å legge frå meg ei bok av denne forfattaren.

De Bernières er faktisk heilt genialt på visse område. Han konstruerer historier på ein velkjent måte, men har samtides ein særeigen humor. I tillegg er måten han konstruerer forteljingane på eineståande. Det er få forfattarar som meistrer å skifte mellom så mange karakterar og så mange synsvinklar utan at lesaren dett av. Nokre kapittel er skrivne i første person, og andre er skrivne i tredje person. Nokre er skrivne notid og andre i fortid. Likevel gir kapitteltittelen alltid eit innblikk i kva synsvinkel ein får det frå. Og om ikkje den gjer det, merkar ein det så snart ein har lese første linje i kapittelet.

Handlinga i boka er konsentrert rundt min favorittdel av gresk historie. Dessverre er det veldig lite om denne delen på skulen, og då får ein finne ut om slike hendingar på eigen hand. Den delen av historia som eg snakkar om er historia frå den første delen av 1900-talet. Tyrkiske kristne og tyrkiske muslimar lever side om side i Tyrkia, og det same gjer greske muslimar og greske kristne i Hellas. I Tyrkia kallar dei seg ottomanar, og særleg i småbyar, som Eskibache er skiljene mellom religionane heilt borte. Kristne jenter giftar seg med muslimske gutar og omvendt. Muslimar ber dei kristne om å ofre for dei i kyrkja, og dei kristne drar nytte av muslimane sine tenester. Dei viktigaste personane som ein blir kjent med gjennom boka er Philotei, Ibrahim, Karatavuk, Rustem bey, Dresoula, Memetcik, Iskander Pottemaker og Leila. Ein får òg høyre om Polixeni og mannen, Ali Neseknekk, Gerasimos og mange fleire som eg ikkje kan hugse namnet på. Dei er knytt til kvarandre på ein unik måte, slik som det berre går ann å vere knytt saman i ein liten landsby.

Historia startar med eit kapittel kor Iskander Pottemaker fortel om Geitegjetaren Ibrahim, og så held det fram med at han minnes natta då Philotei vart født. Philotei og Ibrahim er nemleg barndomsvener. Han er ein muslimsk gut som kan etterlikne alle typer geiter, og dei mest morosamme lydane er
en geit som vurderer å bli kristen
en geit som vil reise til Telmessos for å kjøpe vannpipe til bestemoren sin
en geit som ikke har noe å si
Philotei er ei kristen jente som alle meiner er unaturleg vakker, og ho og Ibrahim har tett band til kvarandre. Planen er at dei ein dag skal gifte seg. Memetcik er Philoteis yngre bror, og Karatavuk er Iskander Pottermakers son. Den eine er muslim og den andre kristen, noko som likevel ikkje hindrer dei i å bli bestevener. Dresoula er Philoteis beste veninne, som blir skildra som Philoteis motsetning. Dresoula skal etter det karakterane fortel vere unaturleg stygg. Iskander Pottermaker, er slik namnet seier, pottemakaren i landsbyen, og Rustem bey er agaen i byen, utan at eg fekk heilt tak i kva ein aga er for noko. Leila er Rustem beys elskerinna, som han har henta frå Smyrna.
I første del av boka er det mest morosamme referansar og små enkeltforteljingar om dei forskjellige personane, og dei einaste kapitla som er gjennomgåande er "Jeg er Philotei" og "Mustafa Kemal". Elles er det fleire karakterar som fortel om minnene sine, og utanom det er det flust med morosamme og triste historie. Likevel er det noko å trist og veldig spennande over alt dette, for du veit at ein eller annan gong vil boka ta ei ny vending og landsbyen vil bli løyst opp.

Det einaste eg har å setje fingaren på er at det kan til tider bli litt langdrygt. Elles er historia fint veva saman, og alle trådar (og fleire til) blir plukka opp til slutt. Lesaren vil heilt klart føle seg tilfredsstilt, for avslutninga er langt frå open, og det er tydeleg at forfattaren ikkje vil fantasien til lesarane ta overhand, men heller skrive det slik det er sjølv. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Tusen takk for kommentaren din! :) Velkommen tilbake seinare

søk i bloggen min

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...